23. nov. 2011

Tenn et lys




For hva er egentlig sterk? Er det å være sterk å sulte seg til døde, eller er det å ha kontroll over fornuften? Er man sterk hvis man stenger alle ute fra sitt eget liv for å konsentrere seg helt og holdent om mat?

Hadde du spurt meg for fire år siden ville jeg ha svart ja, hvis jeg i det hele tatt hadde hatt energi til å svare. Men nå vet jeg i det minste fasiten på spørsmålet.

Man har kanskje hatt et brennende ønske en eller annen gang om å bli så tynn at folk rundt deg legger merke til det og deg, men i takt med at kiloene raser mot det sorte hullet, kan jeg garantere at du kun føler deg tykkere. Det er ikke lenger fornuften som regjerer, det er spiseforstyrrelsen, og så sitter du der med dine 30 kilo og synes du er styggere og tykkere enn aldri før. Følelsen av selvbeherskelse er i forhold minimal.

Så skriver du at jeg ser ut som jeg gjorde før jeg ble syk, utelukkende for å dra meg ned. Og selv om du naturligvis ser 15 kilo feil, gjør kommentaren meg så ulykkelig og frustrert at jeg mest sannsynlig kunne ha slått deg ihjel.

Det er bare en dag siden jeg sist sto inne i en matvarebutikk mens tårene trillet bak skjerfet, fordi jeg ikke fikk meg selv til å kjøpe mat - til tross for at jeg akkurat hadde løpt en mil og visste at jeg burde spise. Jeg tittet på baksiden av alle de sunneste matvarene, men konkluderte med at alt var farlig eller «for mye», og hentet den vanlige boksen mager kesam fra kjøledisken. Så sto jeg der med kurven min, bestående av en firepakning Pepsi Max og en boks kesam, helt tom innvendig, og jeg var så uendelig skuffet over meg selv.

Om alt er bortkastet vet jeg ikke, det er vel like bortkastet som alt annet. Om du vil dø av alderdom, eller om du vil sovne på sykehuset for alltid i en altfor ung alder - med det latterlige «nothing tastes as good as skinny feels»-sitatet til Kate Moss tatovert over nakken: Gjør som du vil, bare ikke plag oss andre med det.